M.Skjelbred-Ill.
Side 40
FLOD
Der
er en flod for alt.
Drikk
av flodens beger, så blir du rik.
La
floden vaske dine føtter,
Og
la floden bli alfa og omega.
Du
fødes i en flod,
Og
bærer floden med deg på veien.
Flodens
hjerte gir evig liv,
Og
du er et nyfødt barn i lyset.
Vi
lever i overflod, og renser oss
I
kilden som strømmer frem som åndedrett.
Floden
gir håp og grunnvoll til huset
Som skal
lyse som en klippeøy i Storhavet.
Vi
følger floden, og hører røsten i vannmassene.
Vi
går for å komme nær ordet
Som
åpner sine dører.
Vi
er arvinger, og søker den levende av de døde.
HER
OG NÅ
Er
vi her ennå
Som
ville blomster og gras,
Som
eldgamle hus
Som
blir løftet av faste murer?
Er
vi her med vårt bedrag
Om å
elske, om å gi,
Enda
vi ingenting er i oss selv,
Uten
sannhetens naglemerkede hender?
Er
vi her med vår gråt, eller for å tilbe
Abrahams
Gud, som gav oss alt,
Så
vi kunne seile gjennom Nordsjøen til Stillehavet
For
å hente hjem vår kjære brud i alderdommen?
Er
vi frarøvet nåden, eller kan vi takke Skaperen
For
navnet som helbreder og viser vei
Til
det hellige fjellet, før stormklokkene ringer for tredje gang?
Side 41
ÅR
Mine
år lever i meg.
Seksti
blad er skrevet,
Og
løftes bort,
Ett
for ett.
Jeg
sanser årene som vannliljer
Som
skjelver
I et
fredfullt, ensomt tjern.
Ordene
kommer til meg som frø,
Og
løftes bort med vinden
Og
flyr som fugler
Inn
i vår innerste sirkel.
Åringene
skaper nærhet,
Og
binder oss til jorden
Med
sin kappe av gull.
Her
var min hytte,
Og
mine englebarn passet på
Så
blomstene fikk vann og brød,
Før
tunellen åpnet veien
Til
en ny tid i Øyhavvet.
ORD
Du
får av mitt ord,
Og
mine rom er store nok
For
en hel verden.
Likevel
roper jeg i ensomhet,
Og
leter etter noen langs veien
Som
har søsterdrakt.
Mine
ord henter glede i hjerter
Som
bærer sin hus
Som
små barn.
Mitt
navn er et ord med liv
Som
tenner håp i ensomme sjeler.
Side 42
STEMMEN
Stemmen
din skaper nærvær
Og
møter mitt hjerte med sang,
Og
snakker til meg som en venn
Som
har vær lenge borte.
Blikket
ditt har stemmen i seg
Som
duren av sildrende bekker
Langs
fjellsiden i Montana.
Du
gir meg vann og brød, og en seng
I
båten din, som seiler på havet
Mellom
to verdensdeler.
I
nærvær av to unike sjeler i rommet
Mellom
himmel og jord
Møter
vi oss selv i døren til et kloster.
Stemmen
din og blikket ditt,
Møter
mitt tørstende hjerte med jubel.
Og
aldri er du så nær meg som nå.
ØYNER
Dine
øyner er en bit fra evigheten.
Ditt
ansikt er et speil av Gud.
Du
er kronbladet fra Edens hage,
Frukten
som frister meg, og smaker som edel vin.
Du
er vingene som flyr over meg når jeg sover,
Og
gir trøst når jeg hvisker ditt navn.
Du
er kjæresten fra de dype skoger,
Fra
viddene med de tusen vann.
Alene
kommer du imot meg
Med
et brus av kjærlighet,
Og
smiler fra dypet i ditt hjerte
Inn
i mitt ensomme rom.
Du
er min evige kvinne,
Mitt
beger flyter over av honning og melk.
Din
kjærlighet gir sommervind.
Side 43
STERK
STILLHET
Jeg
elsker det sterke livet
I en
mektig stillhet ved Donau.
Energien
åpner denne verden med nøkler
Som
er åpenbart i glans fra solen.
Jeg
elsker dette kraftige ordet
Som
bryter fjell i Israel, og skriver navn
Som
en personlig hilsen med gullbokstaver.
Jeg
elsker stillhetens klokker som løfter sjelen
Fra
menneskenes korridor
Til
åndens mysterium i himmelrommet.
Jeg
elsker musikken fra horisontens blå speil
Som
gjenskaper språket og drømmen
Fra
barndommens trygge vinger.
Jeg
elsker de sterke hendene, og et udelt hjerte
Som
bar meg over isen, og løftet meg
Inn
i lyset og det skrevne ord,
Der
jeg sitter nå - og nyter melodien
Til
en flerstemt opera.
KROPP
Kroppen
var igjen i rommet,
Og
rommet var over fjellet med syv tak.
Der
svevde jeg mellom stjerner, i nærvær av engler,
I en
åndelig atmosfære med Beethoven,
Mens
tiden ble hakket ned i biter
Og
kroppen ble en statue
Av
skinnende gull på trappen
Til
St. Peter katedral.
Kroppen
er min egen stemme, mitt navn
I en
sirkel av syngende fugler
Som
banker på, og vil inn til sin elskede
Med
blomster fra en sterk barndom i Jerusalem,
Der
kroppen lader opp til en ny morgen
I harmoni
og ekte kjærlighet.
Side 44
OPPTATT
Jeg
er opptatt av ord,
Grenseløse
ord,
Ord
i vinden.
Jeg
er opptatt av landskap, stillhet og lys.
Tiden
renner inn i rommet
Og
vekker min sjel.
Små
blomster danser i meg
Som
stjerner på taket,
Som
tangentene til Mozart eller Brahms.
Ordene
legger seg til rette i hjernen
Som
små barn på fødestuen,
Og
kler seg nakne.
Ordene
opptar meg som kjærlighet,
Og
kvinner som ammer med myke bryst
Som
tørster etter grønt gras.
FRIHET
Jeg
er fri under stjerner, fri i meg selv
Til
å elske en blomst,
Se
kronblad i vinden som evige armer
Som
løfter speilet imot mitt ansikt
Så
kjærligheten blir åpenbart
I
ordet som lever og lyser.
Friheten
smiler og vinker, danser og ler,
Og
løfter meg i en ny atmosfære
Med
stillhet og kjærlighet
Som
åpner dører til et edelt hjerte,
Den
aller kjæreste juvel
I
trappehuset.
Jeg
er fri til å lytte, og kjenne smaken av honning
Fra
dine leppers hellige beger.
Og
jeg er den lykkeligste sjel i kveld
Som
får møte dine silkemyke former i eventyret.
Side 45
INGEN
Ingen
snakker til meg.
Natten
er ren og god, men ingen snakker
Til
kroppen min, til sjelen
Som
beveger seg i regnet
I
det søvntunge landskapet.
Ingen
kjenner meg, ingen ser meg på fjellet,
Der
jeg speider etter former
Som
vokser i natten som skyer
Over
alle lykkelige barns landskap.
Jeg
er i sentrum av min egen kropp.
Ingen
kommer så nær som min egen tanke,
Og
ingen borer dypere enn ordet
Som
søker den ene, fullt og helt.
BEGJÆR
Lengselen,
begjær etter mer sol i kroppen, i sprekkene.
Lengselen
etter å elske den kjæresete,
Drømme
om å fylle alle kar,
Og
stråle som hvite fjell i natten.
Lær
meg om livet, lær om lidenskap å elske,
Om å
bære den ene over stupet, og seire til slutt
I
kjærlighet på en grønn eng, ved en rennende bekk
Som
strømmer imot meg med ord, og løfter meg som aks
Over
høstens gylne kornåkrer i morgensol.
Snakk
til meg gjennom speilet, snakk luft i vingene
Så
jeg flyr av begjær over hele verden, gjennom alt,
For
å finne den ene som finnes i rommet som melodi
Fra
en blå brønn, som ekko fra Guds indre stemme.
Jeg
dyrker denne kjærligheten. - Lengselen holder meg våken.
Hjertet
mitt seiler natt og dag, og leter etter lyset
Og
blomsterkransen til den hellige fra Slettelandet
Som
åpnet mitt hjerte for et nytt språk.
Side 46
VENN
Et
brød kan være en venn.
Og
vi taper ingen ting med det.
Min
ungdomstid er oppløst i poesi,
Og
jorden ligger åpen og venter.
Små
brikker av mitt liv flyr,
Og
blir borte som venner og tid.
Ordene
legger seg på mitt hjerte
Som
stemmer fra dype brønner.
Min
venn har reist til et nytt landskap,
Og
er drømmen i mitt liv.
LYTTE
Hvem
lytter til bekken?
Hvem
lytter til mine skritt i ørkensand?
Hvem
lytter til mitt hjerte
Som
maler korn for en ny tid?
Hvem
er i nærheten, så de kan lytte
Når
jeg gråter?
Og
hvem kan synge med
Når
jeg løfter min nystemte,
Og
fyller mitt hjerte med Chopin?
Lytt
til frosken og regnet, lytt til stillheten
Som
betyr så mye for sjelen,
Lytt
til vinden og susen i trærne.
Lytt
til mine ord jeg gir til avskjed.
Du
er min beste venn, min dyne og mitt laken
Du
er mitt lys, mitt skattkammer i drømmen.
Du
er poesiens nervetråd som holder meg fast i veven.
Du
flyter som en lilje mot Guds strålende ansikt
Og dekker
min kropp med kjærlighet.
Du
omkranser meg med hellig jubelsang
Og
visdom i ordet fra paradis.
Side 47
SORG
Gravplassen
ligger i mørket
Og
sorgen tynger jorden.
De
lyse støttene med navn glir
Mellom
to helligdommer.
Hennes
hjerte og mitt hjerte
Blir
åpnet i gull
På
marmorveggen.
Og begge sover som barn,
Uten
sorg og frykt.
Sogen
tier i krattet,
Der
de svarte fuglene bor.
Og
himmelen blir mørk som jorden
Før
regnet styrter ned og lyser
Som
ildfluer i brann.
Her
vandrer tiden i ring
Og
tar avskjed med sine kjære.
Og
stjernene blinker fred på veien
Til
alle som gråter.
Sangeren
åpner bøker, og leser
Sitt
eget navn.
En
sommerfugl er en gåte,
Som
barnet gjennom tusen år.
MIN
HAGE
Min
hage er en egen verden,
Mitt
hjerte er en hage med frukt
Som
jorden vil ha tilbake
Når
tiden renner ut.
Blomstringstiden
er over,
Og
hagen lyser i moden frukt,
Ungdommen
har reist til verdens ende,
Og
kommer igjen i åpen båt, i utgåtte sko.
Men
de som levde før, blomstrer på nytt
I
nye barn, og gir seg selv i dansen.