Side 13
STEIN
Mennesket
er som en hugget stein,
Sprengt
ut av fjellet, ut av grunnvollen,
Til
en sikker bolig.
Alle
dager er født i våre liv.
Lyset
dekker oss med nåde.
Mørket
skygger oss, så vi kan finne hvile.
Som
et kraftfullt tre dekker natten oss
Og
svøper oss i søvn
Til
en sikker dag.
Vi
kan bli rustet av havbunnen, vårt liv kan rokkes
Av
det brølende osean.
Men
hjertet er evig, og sprenger alle grenser.
Det
følger oss på veien som en hyrde
Som
vokter sin kjæreste.
BOR
Vi
bor ved fjellet, ved en vulkan.
Vi
er fjellfolket som klamrer seg fast, dyrker og sår.
Vi
ser det spirer, men mettes av tiden,
Som
merker oss med jernhånd.
Vulkanen
raser, og fjellet brenner med høye søyler
Som
renner i havet.
Vi
bor på en øy, i utkanten av verden,
Der
rystelsene ennå pågår, der jorden er varm
Og
bekkene tørker inn.
Vi
arbeider med å finne en vei ut,
Og
ser etter båter og en ny havn.
Vi
roper og ber etter brød og vann, etter sikkerhet.
Og
merker at gnistene dør,
Og
et nytt land stiger fram or havet.
Det
er Surtsey ved Island,
En
blomst av ild.
Side 14
SKRIVE
Jeg
skriver, og er vitne til ordet
Som
favner alle med sin glans.
Ordet
dekker livet
Som
et teppe med ville blomster.
Jeg
skriver lauvet inn i stuen, skriver
Skogen
og fjellet tett inn til hjertet,
Og
holder denne nærheten
Som
et barn til brystet.
Jeg
skriver, og puster lys inn i ordet
Som
dekker hele verden.
Med
vinger flyr ordet fra munn til munn
Til
et gjennomsyret hjerte.
Jeg
skriver med vinger av gull
Alt
du ser mellom disse permer,
Mellom
jord og himmel,
Og
stryker blomstene som et barn.
JEG
KOMMER
Jeg
vil komme på innsiden
Og
stryke deg over pannen
Som
jeg stryker en kjær venn.
Jeg
vil betrakte deg fra alle synsvinkler
Og
kle deg med kjærlighet.
Jeg
vil strebe etter å nå deg.
Og
hvert øyeblikk er en mulighet
Å
løfte min sjel mot din sjel.
Og
jeg føler at du er på innsiden
Når
jeg kjenner varmen sprer seg,
Og
dine øyner innbyr meg
Å
komme hjem.
Side 15
EN
SAMTALE
Jeg
vet at du var nøkkelen
Til
en samtale som fant sted
Under
månelyset.
Jeg
erindrer dette øyeblikket
På
et høyere plan,
Der
du var en engel
Med
bare godhet og varme ord.
Med
lampen avslått
Kom
du til meg med honning
Og
ville blomster.
Om
jeg snublet gav du meg en gnist
Med
øynene som funklet og lyste
I
middnattsolens land.
Du
var nøkkelen til helligdommen
Og
stien til kirketårnet.
Om
jeg falt i mørket, trøstet du meg
Og
gav meg en ny melodi.
Nå
ser jeg fra innsiden
At
jorden er vakker og rund
Som
et egg i øyværet.
LYKKE
Lykkelig
er den som kan se en bjørkestamme
Med
lauv i vinden, og lyng
Som
jublende danser
Mens
barna lytter etter fuglekvitter
Der
båtene ror ut.
Lykkelig
er han som møter henne,
Og
kjenner pusten som en kraftig grein
Som
aldri, aldri vil gi opp.
Lykkelig
er brudgommen som lytter
Når
hjertet hvisker i greinene
Og
forteller om kronblad
Som
aldri fikk se lys.
Side 16
GITAR
Jeg
åpner min gitar.
Hva
skal jeg spille nå
Som
ingen skal vite?
Hvem
spiller på mine strenger
Før
solen går ned?
Flyktige
dager er et minne.
Og
minnenes tid er forbi
Når
trosten synger i reiret
Og
høsten kommer
Som
en tyv om natten.
Jeg
spiller for de husløse
Som
går på søppelfyllingen.
Jeg
åpner min munn for perler,
Som
deles likt til alle.
Jeg
er opptatt av rettvinklede hus
Som
vokser som trær på marken,
Og
åkeren som blir asfalt
Med
tårn og spir.
Ta
vel imot katten som vandrer
Hvileløst
fra hus til hus
Og
spør etter det daglige brød.
Ta
vel imot fuglen som synger
På
toppen av de evigrønne trær.
FUGL
Fuglen
slår vingene sammen,
Og
dagene blir kortere.
Vi
stryker oss over håret og tier
Til
de hvite bussene.
Vår
døende båre ligger i hukommelsen
Som
en oppløftet sjel
Med
fuglevinger.
Vi
kjenner oss som lysets barn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar