BARE BRØD av Sigve Lauvaas* Side 17-19 (Bok 1-2012)

Side 17

NÆRHET

Jeg prøver å gripe ordet,

Prøver å fange lyset.

All min sjel prøver å synge

Ammen og Kristus

Inn i mitt bortgjemte hjerte.

Ære være ditt ord.

Jeg kan ikke se kraften,

Men jeg kjenner at den virker

I mitt innerste, i ånden,

Som beveger meg dag og natt

Til å synge for barnet

Og de hjelpeløse i rommet.

Ordet er som en elv

Som stadig flommer over.

Og jeg går mot kornhøsten

Med oppløftet hode,

For jeg vet at gresset er grønnere

På andre siden av havet,

Der oppstandelsen gir evig liv.

TRÅDER

Nye tråder er kommet til, nye variasjoner i veven

Lyser imot oss som et bilde

Av de hellige tre konger.

Og apostlene reiser ut, som de unge i dag,

Med tråder til en ny vev,

Hvor alle mennesker er med.

Tråder er åpne, uten begrensninger. Og lyset skinner

Og spinner gullrammer til alle navn

Som er innlemmet i stammen.

Vi er alle en tråd som spinner i eget hus

Og vekker jorden til å spire og gro,

Så landskapet blir en edens hage

Med frukt som gir visdom og evig glede.

Side 18 

HJEM

Stadig er jeg borte,

Og mine begrensninger er mange.

Å oppdage meg selv i landskapet

Er som å få synet igjen.

Forvandlingen i mennesket

Skjer kontinuerlig for sjel og kropp,

Så alle kan se at vi skinner

Som nyutsprungne gåsunger

Langs hele veien.

Om det er morgen eller kveld,

Så vil vi hjem til vårt eget slott,

Til steinørkenen Jeriko

Der syke ble helbredet

Av ordet som gav oss alt.

DRIFT

Vi driver på havet. Vi er i drift

Som tømmerstokker mellom store kontinent.

Vi vasker oss i livets hav, og blir formet

I drift mellom øyer og skjær.

Vi driver gjennom verden, og flakker,

Som i rådville, uten navn og mål.

Vi er villfarne på flukt i sterk vind, i bølger

Som slår oss mot fjellene

Og skaper oss om til leirkrukker

For tørste høvdinger.

Vi driver fra nord og sør, fra øst og vest,

Og kjenner kreftene i strømmen

Som virvler i dypet, og skaper liv

I driftige sjøfolk.

Vi driver fra gamle merkesteiner i en jolle

For foreldreløse. Vi driver i land som rekved,

Og brenner bål for kjærligheten,

Så ordet kan bli levende igjen.

Side 19

Å VÅKNE

Å våkne på et lite skjær

Og kjenne at du og er der,

Gjør verden til et himmelrom

Der jeg og du skal leve.

Som elskede fra Paradis,

Vi skjelver som et lauvblad,

Og møter opp ved hanegal

Og synger om å skape.

Vi våkner på en øy i vest

Og kjenner stormen godt.

Den river hus og hjem og alt,

Foruten drømmen vår.

Vi våkner for å leve nær

Den ene som ble til for oss.

Så kjenner vi en mektig kraft

Av kjærlighet til barnet.

De elskede på holmen din

Skal ro og fiske, bygge hus.

En dag er verden skapt på nytt

I glansen av det nye liv.

KULDE

Kulden splitter vår verden, og sprenger fjell.

Menneskebarnet roper etter varme

Fra de første ustødige skritt,

Men kulden river og sliter i oss til vi stuper.

Kunne vi rekt hverandre en hånd, fjernet grensene,

Og sett hverandre med åpne øyner, og lyttet mer til ordet?

Ja, kunne vi møtt hverandres blikk med kjærlighet

Før isfjellene hoper seg opp i havet, og fisken dør?

Kunne vi finne de verdige ordene, som er visdom og gullkorn,

Som åpner stengte dører, og har vennskap som mål?

Se, kulden binder oss, og dreper det daglige brød på jorden.

Vi trenger et hjerte for våren og livet som synger hver morgen til oss.