BARE BRØD av Sigve Lauvaas*Side 40-47 (Bok 1-2012)

M.Skjelbred-Ill.

Side 40

FLOD

Der er en flod for alt.

Drikk av flodens beger, så blir du rik.

La floden vaske dine føtter,

Og la floden bli alfa og omega.

Du fødes i en flod,

Og bærer floden med deg på veien.

Flodens hjerte gir evig liv,

Og du er et nyfødt barn i lyset.

Vi lever i overflod, og renser oss

I kilden som strømmer frem som åndedrett.

Floden gir håp og grunnvoll til huset

Som skal lyse som en klippeøy i Storhavet.

Vi følger floden, og hører røsten i vannmassene.

Vi går for å komme nær ordet

Som åpner sine dører.

Vi er arvinger, og søker den levende av de døde.

HER OG NÅ

Er vi her ennå

Som ville blomster og gras,

Som eldgamle hus

Som blir løftet av faste murer?

Er vi her med vårt bedrag

Om å elske, om å gi,

Enda vi ingenting er i oss selv,

Uten sannhetens naglemerkede hender?

Er vi her med vår gråt, eller for å tilbe

Abrahams Gud, som gav oss alt,

Så vi kunne seile gjennom Nordsjøen til Stillehavet

For å hente hjem vår kjære brud i alderdommen?

Er vi frarøvet nåden, eller kan vi takke Skaperen

For navnet som helbreder og viser vei

Til det hellige fjellet, før stormklokkene ringer for tredje gang?

Side 41

ÅR

Mine år lever i meg.

Seksti blad er skrevet,

Og løftes bort,

Ett for ett.

Jeg sanser årene som vannliljer

Som skjelver

I et fredfullt, ensomt tjern.

Ordene kommer til meg som frø,

Og løftes bort med vinden

Og flyr som fugler

Inn i vår innerste sirkel.

Åringene skaper nærhet,

Og binder oss til jorden

Med sin kappe av gull.

Her var min hytte,

Og mine englebarn passet på

Så blomstene fikk vann og brød,

Før tunellen åpnet veien

Til en ny tid i Øyhavvet.

ORD

Du får av mitt ord,

Og mine rom er store nok

For en hel verden.

Likevel roper jeg i ensomhet,

Og leter etter noen langs veien

Som har søsterdrakt.

Mine ord henter glede i hjerter

Som bærer sin hus

Som små barn.

Mitt navn er et ord med liv

Som tenner håp i ensomme sjeler.

Side 42

STEMMEN

Stemmen din skaper nærvær

Og møter mitt hjerte med sang,

Og snakker til meg som en venn

Som har vær lenge borte.

Blikket ditt har stemmen i seg

Som duren av sildrende bekker

Langs fjellsiden i Montana.

Du gir meg vann og brød, og en seng

I båten din, som seiler på havet

Mellom to verdensdeler.

I nærvær av to unike sjeler i rommet

Mellom himmel og jord

Møter vi oss selv i døren til et kloster.

Stemmen din og blikket ditt,

Møter mitt tørstende hjerte med jubel.

Og aldri er du så nær meg som nå.

ØYNER

Dine øyner er en bit fra evigheten.

Ditt ansikt er et speil av Gud.

Du er kronbladet fra Edens hage,

Frukten som frister meg, og smaker som edel vin.

Du er vingene som flyr over meg når jeg sover,

Og gir trøst når jeg hvisker ditt navn.

Du er kjæresten fra de dype skoger,

Fra viddene med de tusen vann.

Alene kommer du imot meg

Med et brus av kjærlighet,

Og smiler fra dypet i ditt hjerte

Inn i mitt ensomme rom.

Du er min evige kvinne,

Mitt beger flyter over av honning og melk.

Din kjærlighet gir sommervind.

Side 43

STERK STILLHET

Jeg elsker det sterke livet

I en mektig stillhet ved Donau.

Energien åpner denne verden med nøkler

Som er åpenbart i glans fra solen.

Jeg elsker dette kraftige ordet

Som bryter fjell i Israel, og skriver navn

Som en personlig hilsen med gullbokstaver.

Jeg elsker stillhetens klokker som løfter sjelen

Fra menneskenes korridor

Til åndens mysterium i himmelrommet.

Jeg elsker musikken fra horisontens blå speil

Som gjenskaper språket og drømmen

Fra barndommens trygge vinger.

Jeg elsker de sterke hendene, og et udelt hjerte

Som bar meg over isen, og løftet meg

Inn i lyset og det skrevne ord,

Der jeg sitter nå - og nyter melodien

Til en flerstemt opera.

KROPP

Kroppen var igjen i rommet,

Og rommet var over fjellet med syv tak.

Der svevde jeg mellom stjerner, i nærvær av engler,

I en åndelig atmosfære med Beethoven,

Mens tiden ble hakket ned i biter

Og kroppen ble en statue

Av skinnende gull på trappen

Til St. Peter katedral.

Kroppen er min egen stemme, mitt navn

I en sirkel av syngende fugler

Som banker på, og vil inn til sin elskede

Med blomster fra en sterk barndom i Jerusalem,

Der kroppen lader opp til en ny morgen

I harmoni og ekte kjærlighet.

Side 44

OPPTATT

Jeg er opptatt av ord,

Grenseløse ord,

Ord i vinden.

Jeg er opptatt av landskap, stillhet og lys.

Tiden renner inn i rommet

Og vekker min sjel.

Små blomster danser i meg

Som stjerner på taket,

Som tangentene til Mozart eller Brahms.

Ordene legger seg til rette i hjernen

Som små barn på fødestuen,

Og kler seg nakne.

Ordene opptar meg som kjærlighet,

Og kvinner som ammer med myke bryst

Som tørster etter grønt gras.

FRIHET

Jeg er fri under stjerner, fri i meg selv

Til å elske en blomst,

Se kronblad i vinden som evige armer

Som løfter speilet imot mitt ansikt

Så kjærligheten blir åpenbart

I ordet som lever og lyser.

Friheten smiler og vinker, danser og ler,

Og løfter meg i en ny atmosfære

Med stillhet og kjærlighet

Som åpner dører til et edelt hjerte,

Den aller kjæreste juvel

I trappehuset.

Jeg er fri til å lytte, og kjenne smaken av honning

Fra dine leppers hellige beger.

Og jeg er den lykkeligste sjel i kveld

Som får møte dine silkemyke former i eventyret. 

Side 45

INGEN

Ingen snakker til meg.

Natten er ren og god, men ingen snakker

Til kroppen min, til sjelen

Som beveger seg i regnet

I det søvntunge landskapet.

Ingen kjenner meg, ingen ser meg på fjellet,

Der jeg speider etter former

Som vokser i natten som skyer

Over alle lykkelige barns landskap.

Jeg er i sentrum av min egen kropp.

Ingen kommer så nær som min egen tanke,

Og ingen borer dypere enn ordet

Som søker den ene, fullt og helt.

BEGJÆR

Lengselen, begjær etter mer sol i kroppen, i sprekkene.

Lengselen etter å elske den kjæresete,

Drømme om å fylle alle kar,

Og stråle som hvite fjell i natten.

Lær meg om livet, lær om lidenskap å elske,

Om å bære den ene over stupet, og seire til slutt

I kjærlighet på en grønn eng, ved en rennende bekk

Som strømmer imot meg med ord, og løfter meg som aks

Over høstens gylne kornåkrer i morgensol.

Snakk til meg gjennom speilet, snakk luft i vingene

Så jeg flyr av begjær over hele verden, gjennom alt,

For å finne den ene som finnes i rommet som melodi

Fra en blå brønn, som ekko fra Guds indre stemme.

Jeg dyrker denne kjærligheten. - Lengselen holder meg våken.

Hjertet mitt seiler natt og dag, og leter etter lyset

Og blomsterkransen til den hellige fra Slettelandet

Som åpnet mitt hjerte for et nytt språk.   

Side 46

VENN

Et brød kan være en venn.

Og vi taper ingen ting med det.

Min ungdomstid er oppløst i poesi,

Og jorden ligger åpen og venter.

Små brikker av mitt liv flyr,

Og blir borte som venner og tid.

Ordene legger seg på mitt hjerte

Som stemmer fra dype brønner.

Min venn har reist til et nytt landskap,

Og er drømmen i mitt liv.

LYTTE

Hvem lytter til bekken?

Hvem lytter til mine skritt i ørkensand?

Hvem lytter til mitt hjerte

Som maler korn for en ny tid?

Hvem er i nærheten, så de kan lytte

Når jeg gråter?

Og hvem kan synge med

Når jeg løfter min nystemte,

Og fyller mitt hjerte med Chopin?

Lytt til frosken og regnet, lytt til stillheten

Som betyr så mye for sjelen,

Lytt til vinden og susen i trærne.

Lytt til mine ord jeg gir til avskjed.

Du er min beste venn, min dyne og mitt laken

Du er mitt lys, mitt skattkammer i drømmen.

Du er poesiens nervetråd som holder meg fast i veven.

Du flyter som en lilje mot Guds strålende ansikt

Og dekker min kropp med kjærlighet.

Du omkranser meg med hellig jubelsang

Og visdom i ordet fra paradis.

Side 47

SORG

Gravplassen ligger i mørket

Og sorgen tynger jorden.

De lyse støttene med navn glir

Mellom to helligdommer.

Hennes hjerte og mitt hjerte

Blir åpnet i gull

På marmorveggen.
Og begge sover som barn,

Uten sorg og frykt.

Sogen tier i krattet,

Der de svarte fuglene bor.

Og himmelen blir mørk som jorden

Før regnet styrter ned og lyser

Som ildfluer i brann.

Her vandrer tiden i ring

Og tar avskjed med sine kjære.

Og stjernene blinker fred på veien

Til alle som gråter.

Sangeren åpner bøker, og leser

Sitt eget navn.

En sommerfugl er en gåte,

Som barnet gjennom tusen år.

MIN HAGE

Min hage er en egen verden,

Mitt hjerte er en hage med frukt

Som jorden vil ha tilbake

Når tiden renner ut.

Blomstringstiden er over,

Og hagen lyser i moden frukt,

Ungdommen har reist til verdens ende,

Og kommer igjen i åpen båt, i utgåtte sko.

Men de som levde før, blomstrer på nytt

I nye barn, og gir seg selv i dansen.