M.Skjelbred ill.
Side 20
SANG
Huden
vår tar imot
Og
sender ut.
Kompakte
er våre dager.
Luften
er fuktig og varm.
Huden
synger
Og
løser seg opp i luften
Til
en liflig melodi.
Tonen
stiger høyere enn fjell
Og
gir oss solen tilbake.
Lyset
renser kroppen
Som
vann og kjærlighet,
Som
ord og frukt fra Edens hage.
Huden
vår er som et barn
Som
lærer å gå.
Huden
kjenner ingen grenser
Før
målet.
REGN
Nå
faller regnet.
Regnet
faller friskt på bakken,
Som et
modent eple.
Regnet
kommer inn fra havet
Og
bøyer seg imot oss,
Og
kysser støvet.
Ingenting
er som regnet
En
tørr sommerdag
Når
vannmagasinene er tomme
Og
kornet brenner på bål.
Regnet
vasker jorden,
Og
holder liv i menneskene
Fra
dag til dag,
Som
lyset fra Jerusalem
Som
aldri slokner.
Side 21
PÅ
GJERDE
Barna
sitter på gjerde
Uten
badehåndkle.
Som
små spurver sitter de og vipper
I
morgensolen i Alta.
Barna
sitter hvorsomhelst
Og
finner ut av seg selv
Ved
å se på de andre, kjenne på huden
Hva
som er poenget.
Barna
blomstrer og blomstrer
Og
drysser kronblad ned til oss gamle
Som
tygger ristet brød
Og
tenker på regnet.
Det
er kanskje best å kle av seg,
Så
klærne ikke blir våte
Og
bakkene ikke så bratte,
Og
verden ikke så delt?
Ja,
motvillig kunne vi hengt på gjerde
Som
et plagg, og ventet
Som
en klatrerose
Til
den elskede gikk forbi.
I
sola kunne håndkleet vinke
En
sensommerdag,
Mens
barna gikk nakne på stranden
Og
fanget krabbe i Alta.
DETTE
Dette
har jeg opplevd:
At
noen kom imot meg som en due
Og
ble borte, nesten uten ord,
At
landet ble som en sky som fløy
Og
ble til et stearinlys. -
Jeg
har opplevd øyner i lyngen
Som
det vakreste i livet,
Og
en engel som gir kjærlighet i overflod.
Side 22
TID
Tiden
reiser med ekspressfart
Og
stryker alle spor på stien.
Bare
kirketårnet står igjen, og en rute
Som
er avkrysset, hellig.
Tiden
er et skip som seiler over alle hav,
Og
tar alle med som passasjerer.
Vi
dufter asfalt og frukt, by og land,
På
vår reise i romskipet.
Stillheten
er ingen uttrykk for tiden
Som
maler og kverner, kimer og blåser
I
falleferdige seil.
Tiden
er været fra dag til dag i det blå osean,
I
åndedrettet som tar oss med som en himmelfugl
På
flukt fra vannmassene og orkanen
Som
truer de levendes land.
ALDER
I
min alder ser jeg bare gullkister.
Solen
stryker over båren,
Og
myke hender blir sterke.
Snoren
er klippet av, men tiden går videre
I
nye fasetter, i nye rom.
Og
fuglene kvitrer snart som før.
Det
er en tid for alt.
Og
åndedraget vårt er snart
En
pust fra det hinsidige.
Høsten
gir gull i lauv og li,
Og
noen skilles og blåser bort med vinden.
Men
ingen er glemt av Gud.
Snart
er greinene nakne, og jorden fryser,
Og
snøen dekker gravene.
Bare
båten er igjen, uten årer og seil.
Side 23
LENGSEL
Lengselen
er heftig,
Og
bølgene skyller mot land.
Fjellet
skinner i solen.
Jeg søker
din nærhet nå.
Hver
kveld ligger jeg våken
Mens
gradene synker mot null.
Jeg
lengter etter Maria
Som
gav meg sin kjærlighet.
Jeg
lengter etter et fyrtårn
Som
favner alle på jord.
Jeg
lengter etter skatten
Som
er mer enn perler og gull.
Lengselen
bryter i meg
Og
vekker min glade sjel.
Jeg
er en fattig flyktning
Som
lengter etter ord.
Gi
meg vann og brød, min venn,
Så
jeg kan skrive navnet ditt,
Med
åndens kraft.
Gi
meg en hellig ring.
DU
SKINNER
Du
skinner for meg.
Du
er en ekte orkidé med gylne skåler.
Du
er gull, røkelse og myrra,
Som
drypper fra greinene.
Du
er lyset som renner i fjellet
Og
når meg på vandringen.
Du
er eviggrønn og vakker.
Du
smiler imot meg med åpne armer
Og
løfter min sjel mot stjerner.
Du
er den nye vin som vekker oppsikt
Og
bugner fra evighet.
Du
er en rennende kilde, en brønn
Som
aldri tømmes.
Du
er et hjerte fra Israel, uten svik.
Og
du møter meg i porten
Til
det hellige Jerusalem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar